Det er mange grunner til at jeg setter pris på å løpe med andre. Det mest åpenbare er jo at jeg setter pris på samværet og føler det kan være lettere å trene når trettheten og lysten til å roe seg ned distraheres og fortrenges av en hyggelig samtale. Det er også en veldig bra måte å bli kjent med folk på. Ettersom vi løper og blir mer sliten (sammen) senkes terskelen gradvis for å åpne seg og fortelle om seg selv. Etter en lang tur er vi ofte mye mer kjent enn vi var før vi løp ut. Flere av mine nåværende vennskap er resultat av løpeturer, det er også disse vennskapene jeg har størst mulighet til å pleie da uka ikke gir så mye tid og rom til andre sosiale aktiviteter enn de jeg kan bedrive med løpesko eller sammen med familien. Det blir jo også mye mindre festing enn hva jeg trolig ellers ville ha gjort. Det høres jo helt "gladkristent" ut, men jeg føler at jeg får "kicket" mitt langs landeveien eller i skogen, og det er definitivt best når det kan deles med noen.
Her har jeg en stor fordel framfor min gode venn i Kent i Arvidsjaur, han finner ikke neste ultraløper før han har kjørt 5 timer.....
Ved siden av å kose seg med venner kan de også brukes (uten at de vet det). I perioder med lav motivasjon, tunge bein eller en eller annen plage prøver jeg å få jevnlige avtaler som rett og slett forplikter meg til å løpe uansett hvor slapp og demotivert jeg er. Jeg er sikker på at andre også bruker meg på samme måte; og bra er det!
Når dette er sagt så setter jeg stor pris på å løpe alene, jeg setter pris på eget selskap og har det stort sett "kjekt på tur" enten det er en av de korte eller det er ukas lange.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar